Tekst/Foto: Thorkild Gundersen


Per Fronth – fotograf på livet løs

ALT FOR KUNSTEN

Fra skuddlinjen som VG-fotograf i Beirut, Jerusalem og Libya til New York for å få fred – og for å bli kunstner. Per Fronth (39) lyktes med sitt karrieresprang. Men dagen da World Trade Center kollapset, var han få minutter fra den sikre død.

VONDE MINNER: Per skuer sørover Man-

hattan,dit WTC engang sto. Han har bare

vært på ”Ground Zero” én gang etter 11.

september i fjor.
De færreste har sett så mye krig, fattigdom og urettferdighet som Per Fronth. Gjennom kamerasøkeren har han telt bombenedslag og ”skutt” geværild i Nicaragua, i Libya, og overalt i Midtøsten.

Nå publiserer han kunst fra Øst-Timor, fordi han tror at det nytter, selv om man er en liten mann i en stor og grell verden:

– Jeg har sett alt det stygge. Derfor stilte jeg opp gratis da Strømmestiftelsen ringte. De hjelper den hardt rammede befolkningen på Øst-Timor med landbruksmaskiner og annet utstyr, for å bygge opp en nasjon av ruinene. Hjelp til selvhjelp. Mitt bidrag er ikke stort, men det er et bidrag. Det er noe.

Ekte kunstnerloft

Vi treffer Per Fronth i atelieret hans i bydelen TriBeCa, helt sør på Manhattan. Lokalet svarer til alle fordommer du måtte ha om et kunstnerloft:

Her er trekkfullt og shabby, møkkete og rotete. Og midt i alt kaoset svinser kunstneren med pensel og palett, mens restene av lyse korketrekkerkrøller peker i alle himmelretninger – samtidig.

Vi blir servert fruktjuice fra kartong, og plassert på en krakk hvis malingsflekker ser nesten helt tørre ut. Per legger siste klatt på et gigantisk maleri av glade gutter som bader. På Øst-Timor, visstnok.

– Strømmestiftelsen spurte om jeg ville lage en serie bilder til en utstilling på Sørlandets kunstmuseum i januar. Så jeg dro til Øst-Timor og knipset 3000 fotografier. Av disse skal 15 bilder heftes sammen til en mappe, som trykkes i 30 eksemplarer. Inntektene av salget skal gå til stiftelsens arbeid.

Det nesten to meter høye bildet av badeguttene skal imidlertid ikke inn i noen mappe. Det skal til København, og er ikke et fotografi, men et maleri. Eller er det?

BELINDA x 9: Et typisk Fronth-verk, hvor han hyller to
kjære ting: Samboeren Belinda og den sørlandske sommer.
Maleriet er satt sammen av ni forskjellige Belinda-positurer.

– Ja, si det, sier Fronth og slenger seg ned bak tastaturet på sin kunstneriske allierte; en svær state-of-the-art Macintosh datamaskin. På skjermen har han et digitalt bilde av nakne smågutter i glad badelek. Tilsynelatende de samme guttene som på maleriet borte ved veggen.

Hva er dette? Juks?

Sa opp i VG

– Et fotografi utgir seg for å presentere sannheten. Jeg tillegger mye selv. Jeg leker med sannhetsgehalten, men må selv tro på det ferdige resultatet. Her har jeg tatt fem øyeblikk, fra fem forskjellige foto, og satt det sammen til ett. Deretter printer jeg det digitale bildet på lerret, og maler oppå.

Manipulasjon, sier noen.

Kunst, sier Per. Og markedet tror ham, det er i grunnen det viktigste. For selv kunstnere må ha til smør på skiva, og til husleia. Ikke minst til husleia. Manhattan er, ikke overraskende, svinedyr. Per betaler 42 000 kroner i måneden for kunstnerloftet og en liten leilighet litt lenger nede i gata. Da bør man helst selge.

Det gjør Per Fronth. Maleri/fotografiene hans er omsatt for opptil 150 000 kroner stykket. Han kjører separatutstilling i København i mars, og i Oslo og New York til høsten.

Ideen og konseptet ”Phototransfer” er suget av eget bryst, og han har skaffet seg et navn som bildekunstner innenfor en stilart han selv har funnet opp.

Men det tok tid. Eller som det heter i USA: Fame costs. And right here is where you start paying. In sweat.

– Jeg hadde lekt med digitale bilder i flere år som VG-fotograf, og kom til New York allerede i 1990. Men det var først i 1993 jeg sa opp jobben og satset alt på å bli kunstner. Det var ingen dans på roser, kan jeg love deg.

Gjennombrudd i jungelen

Det var i Brasil det skjedde. Selve omslaget. Per fikk tillatelse til å reise dypt inn i regnskogen og fotografere indianerne som bodde der. Bildene lekte han med i redigeringsprogrammet ”Photoshop” på datamaskinen.

Resultatet ble utstillingen ”Xinghu Chronicles”, som fikk strålende kritikker i New Yorks kulturpresse.

Dette var 1998. Folk strømmet til galleriet, og med ett hadde Per Fronth et navn på Manhattan. Dører åpnet seg. Nye muligheter ventet.

Per knipset revejakt i England, han fotograferte/malte kjæresten Belinda naken på skjæra utenfor hjembyen Kristiansand, og han lagde kortfilmer med digitalt videokamera. Alt til dundrende applaus fra kritikere og kunder.

Drømmen var gått i oppfyllelse, han gjorde det han hadde lyst til å gjøre, og han tjente nok til å bo i New York mens han gjorde det.

Så, en tidlig høstmorgen i fjor, banket plutselig fortidens spøkelser på døra:

– Jeg våknet av et vanvittig lurveleven, og skjønte først ingenting. Kort etter kom et voldsomt drønn, jeg trodde det kanskje kunne være en gasseksplosjon.

Han styrtet til vinduet, som hadde utsikt direkte til World Trade Center.

– Der så jeg et stort, svart hull midt på bygningen, og min første innskytelse var å ringe VG. Deretter grep jeg kameraet, og styrtet ned trappene. Mens jeg løp de 500 meterne ned mot åstedet, krasjet fly nummer to inn i det søndre tårnet.

Syk og deprimert

På vei til krigsskueplassen møtte den tidligere VG-fotografen masse vettskremte mennesker, som løp motsatt vei.

– Rent instinktivt var jeg pressefotograf i den situasjonen, og igjen fikk jeg se de verste grusomheter gjennom søkeren på kameraet.

Igjen gikk Per litt for nær begivenhetene – slik han hadde gjort som ivrig lærling på 80-tallet. Da politiet fikk jaget ham vekk, gikk det bare syv minutter til det første tårnet kollapset og knuste alt som befant seg på stedet Fronth hadde fotografert fra.

Bildene hans gikk verden rundt, men fotografen var ikke i stand til å nyte suksessen. Han lå på senga i leiligheten sin, fire kvartaler fra Ground Zero, syk og deprimert.

– Det sto en forferdelig lukt derfra, jeg ble plaget av søvnløshet og mareritt. Fikk noe stygt utslett på kroppen. Når 200 etasjer fulle av datautstyr og kontormaskiner kollapser, sier det seg selv at mange giftige gasser oppstår.

Full av tunge tanker bestemte Per Fronth seg for å forlate New York.

– Jeg måtte bort, rense tankene. Nærmere jul i fjor fikk jeg et tilbud om å være med en guttegjeng som skulle krysse Atlanteren i en havseiler, fra Gran Canaria til St. Lucia i Karibia. Jeg takket ja, og det ble en fantastisk opplevelse. 20 dager på det åpne havet, uten annet enn Guds vinder å stole på. Vi møtte ingen, og under oss var det 6000 meter blått hav rett ned. Hvilken vidunderlig kontrast til Manhattan!

Fronth har kanskje kommet over 11. september, men er ikke sikker på om han blir i New York så mye lenger.

– Ti år i denne heksegryta er nok. Min ambisjon har alltid vært å gjøre det jeg har lyst til, og akkurat nå har jeg litt lyst til å flytte. Til Frankrike, kanskje.

Det burde være mulig å finne et trekkfullt kunstnerloft i Provence også. Sikkert mye billigere.

Og langt, langt unna høye bygninger.

PER FRONTH

(Født Nygaard, tok morens navn da han flyttet til USA.)
FØDT: 24. november 1963 i Kristiansand.
BOSTED: På Manhattan, New York, med kjæresten Belinda fra Kristiansand.
BAKGRUNN: VG-fotograf 1983–1993. Har også tatt frilansoppdrag etter at han sa opp og satset som kunstner i New York. Årets pressefoto 1997.
YRKE: Kunstner. Redigerer digitale foto på en datamaskin. Maler i noen tilfeller oppå printene. Stilen kalles Phototransfer. Lager også kortfilmer.
MENTORER: Odd Nerdrum og Kjell Nuthen i Norge, Christian Vincent i USA.
AKTUELL: Utstilling på Sørlandets kunstmuseum i januar. Skal selge arbeider fra Øst-Timor, til inntekt for Strømmestiftelsens arbeid i landet.