A SELECTION OF RELATED ESSAYS WRITTEN ABOUT THE WORKS OF PER FRONTH

 

 

THIS ESSAY APPEARED IN THE CATALOG:

PER FRONTH: ARCHIPELAGO
GALLERI BI-Z / CHRISTIANSSAND / OCT 2001
PUBLISHED 2001


Knut Blomstrøm on Per Fronth´s Archipelago


By Knut Blomstrøm
Director Christian Dam Galleries

 

Den store og den lille verden: Fra Ny Hellesund til New York.

Internasjonalt er det ikke alltid det "internasjonale" som er interessant. Det er like gjerne det lokale som fenger. At noen forteller en historie vi ikke har hørt før, at vi kan oppleve noe eksotisk, men likevel kjenne oss igjen. Da er det ikke selve historien, men hvordan den fortelles, som preger vår opplevelse. En rådende oppfatning er at den som forteller, bør ha distanse til stoffet slik at han kan presentere historien "ren" og "objektiv". For kunstnere flest gjelder heldigvis ikke slike regler. Per Fronths kunst har gjerne vært en kunstnerisk formidlet virkelighet som ligger fjernt fra nordmenn flest. Han har vært vår "utsendte medarbeider", som med sin erfaring som pressefotograf, får tilgang til lukkede miljøer.


Utstillingen Xingu Chronicles bragte oss nærmere en indianerstamme ved elven Xingu dypt inne i Amazonas, mens Bloodlines visualiserte aktiviteter og ritualer omkring en revejakt forestått av en annen "stamme", britiske aristokrater i Gloucestershire. Her har kunstneren vært våre øyne, og hans inntrykk underkastes kunstnerisk behandling før de presenteres for oss. Vi vil tro at han har hatt den påkrevde distanse til motivet, og med en viss edruelighet har søkt å minske avstanden mellom oss og det som skjer i billedflaten, eller at han nettopp i motivets eksotiske karakter greier å henlede oppmerksomheten over på det visuelle, og ikke det litterære innholdet i bildet. Det litterære, må vite, har i en årrekke vært det motsatte oppfatning av hva som er comme il faut i kunstverdenen.

Det er ikke alltid like lett å skille kunstner fra verk. Og for publikum er det ikke noe mål i seg selv. I blant kan det være med på å øke forståelsen og opplevelsen av arbeidet, andre ganger er det en konstruksjon eller distraksjon. Det dreier seg om fine nyanser. Bildet av Per Fronths person eksponeres også i bildene hans. Det er troen på det lokale, som skal fungere internasjonalt. Fronths kunstnerkollega Marianne Heske har bragt sunnmørske uthus til Paris, stein til Venezia og videostills av Tafjord-fjellene til New York. Dette er den lille verden, som skal ut i den store. Eller, med litt selvtillit, den store som skal inn i den lille: - På mange måter er det en god opplæring å traske gadene i Kristiansand, sa kunstneren i TV2-dokumentaren The Fronth Page i fjor. - Det er heilt likt. I Kristiansand heter det Tollbodgada, mens her heter det 1., 2. og 3. avenue.


Archipelago er tittelen på hans nyeste utstillingsprosjekt. Motivene er hentet fra et sommerblidt sørland. Den engelske tittelen slår an tonen om å bringe det lokale ut i verden - eller at en (som har vært) utenfra vender tilbake med bilder av en felles ytre virkelighet. Det greske ordet arkipelag betyr "større samling av øyer, med havet omkring". Nesten som nordmenn, for ikke å si sørlendinger, er en gruppe øyer - med havet og verden omkring. Eller "rundt forbi", som man sier på Per Fronths hjemtrakter. I New York spiser han sin frokost hver dag på den samme diner, som drives av en greker. - På veggene er det ikke Ny Hellesund, men kanskje Mykonos, sier han over friskpresset appelsinjuice. Alle tar med seg sitt arkipel. - Mange ser for seg New York som et digert sted hvor en haug mennesker løper rundt som travle maur. Det er ikke poenget. Det handler mye mer om å bo i en liten landsby inne i en storby. Det er mange små samfunn på øya Manhattan som utgjør det lappeteppet vi kaller New York,sier Per Fronth.


Det er ikke alltid like behagelig når det store utland, eller havet, i all sin gru rykker nærmere og skyller over våre private øyer. Under arbeidet med denne teksten skjedde katastrofen i New York hvor to kaprede passasjerfly tvinges inn i World Trade Center. Fronth intervjues i leiligheten sin i Duane Street i TriBeCa på Manhattan, en håndfull kvartaler ovenfor katatstrofeområdet World Trade Center. (Hadde tårnene veltet i samme retning, ville Fronths leilighet blitt knust.) Terroren forstyrrer idyllen. Kunstneren lever midt i et urbant katastrofeområde. Bildene fra Ny Hellesund forteller om en annen virkelighet, mange åretak unna på det hav som skiller de to øyer fra hverandre - Manhattan og Lille Drengsholmen. Kontrastene blir grelle. Hver lørdag har Per Fronth spilt fotball i the Battery med folk fra alle nasjoner. Colombianere, brasilianere, japanere, afrikanere. Og jøder og palestinere. Tiden vil vise hvordan byen reiser seg fra asken. Something's gotta give.


Motsetningene understrekes litt av kunstneren selv. Skal han først bo i byen, bor han, som han har gjort de siste elleve år, likegodt i New York. Drar han til Norge, går turen gjerne til det norskeste av det norske - f.eks. Setesdal, eller som i Archipelago - Ny Hellesund i Søgne, syd for hjembyen Kristiansand. Det lokale vs det internasjonale preger såvel mannen som arbeidene. Han stoler på at begge deler holder vann.


At han kan bringe bilder fra hertugen av Beauforts revejakt til norske borgere, er like selvfølgelig som at han kan vise bilder av Sørdal-familiens hornorkester ved opprørt hav på Monsøya, til et blasert New York-publikum. Fronths bilder kommuniserer, som mannen selv, på tvers av grenser og forestillinger. Som fotoreporter i VG har Per Fronth snakket med Bill Clinton, som feriegjest i Ny Hellesund har praten om nattens krabbefangst gått med Kåre Fastbuanes. Troen på lokale kvaliteter finner vi også igjen i historie til stedet hvor motivene i Archipelago er hentet fra: Hummer fra Ny Hellesund var å finne på dronning Victorias tallerken da hun i 1840 giftet seg med prins Albert. Amsterdams tømmerpæler ble skipet ut fra Ny Hellesund. Troen på at det lokale fungerer internasjonalt, at den lille verden har sin plass i den store, går igjen. Slike ting kan fort stoppes av husmannsånd, av bli-ved-din-lest-tenkning. En kunstner, bør som oss andre, få oppleve friheten til å skape uten slike hindere. Per Fronths arbeidsmetode har ikke unngått kritiske kommentarer fra purister. Det er ikke politisk korrekt å male på fotografier, mens å implantere foto i maleri er det. Hybriden av maleri og fotografi viser en kunstner på vei, som uredd eksperimenterer med de virkemidler han kan. Først fotograf, dernest maler, i sum billedkunstner. Denne konvergeringen finner vi overalt, mellom ulike media: TV, aviser, film, fotografi, maleri. Og mellom gammelt og nytt: Per Fronths motiver, er digitale videostills eller fotografier, overmalt med krakelerte lag som både synes å preservere, samtidig som sprekkdannelsene viser lerretets skjørhet overfor "tidens tann". Det morsomme er at dette er en slags fake, et eget uttrykk, en illusjon, hvor kunstneren tilsynelatende er herre over tiden - likemeget som kloningen av den Zorn-aktige badenymfen som opptrer i ni utgaver, som ni muser, er en fotografisk manipulasjon.


Bildene fra Ny Hellesund viser en lykkelig kunstner, en forelsket kunstner. Og kjærligheten omfatter også stedet, hele arkipelet. Kontrastene, og likhetene, mellom Ny Hellesund og Manhattan, har preget arbeidene som er laget med distanse og hjemlengsel. En uskyld skapt i en verdensmetropol, som mistet dyden en tragisk høstmorgen. Det 20. århundre hadde sitt Titanic. Det 21. opplevde noe av det samme i sitt første år. Vi tør anta at det for Per Fronth må ha vært en utfordring - og kanskje en lettelse - å forlate "dødens avgrunn ved World Trade Center", som Paul Auster skrev, og dra hjem til atelieret og arbeide videre med sommerbildene fra Ny Hellesund. Alt er forgjengelig. Kunsten gir oss håp, en flukt i det flyktige.
- Jeg er en elendig pianospiller, sa Per Fronth på promotionfilmen til D-Juice.com sist sommer. Han stod i kveldssolen på et hustak med utsikt over TriBeCa og Financial district. Men jeg elsker å spille piano. Det er de stundene jeg har for meg selv, hvor jeg bare sitter og klunker ned noen noter. Trykker ned en tangent, på en tone som aldri vender tilbake. Den var her, og nå er den borte. Det er en skjønnhet i dét, også.

 

--------------------------------------------------------------------------------